POV: Fransk serieåpning mot MFK 3
Av: Steven W. Tilley
Etter en fortvilende serieåpning i 2025, som endte uavgjort borte mot MFK 3, fikk Badebyen en ny mulighet mot samme lag i 2026 – denne gangen hjemme på Seiersten lørdag 18. april. Etter en sterk oppkjøring preget av gode sportslige resultater og tilskuerrekord, var undertegnende mer enn klar for en lørdag ettermiddag uten fjorårets utslitte sitater «vi burde vunnet», «har vi ikke spisser?» og «du skylder meg en assist!».
De utvalgte, deres reserver og deres reserve
Som interim manager, når Moen tar noen sjeldne steg ut av teknisk sone og inn på gresset, tillot jeg meg å sende en enkel forespørsel dagen i forveien. Jeg ba pent om å få starte på benken og ikke altfor mye spilletid, mest for å kunne si utad at det var mitt eget valg – men også fordi jeg tok en rask titt på laguttaket. Erfaring, ferdigheter, fotballteknisk tyngde, fotballfaglig tyngde, og tyngde.
Vi startet kampen med Jim «Smultring» Tilley i mål bak en trygg vegg laget av (f.v.) Adrian Lian, Andreas Kjærnes (K), Stig Midtfjell og Mads Conradi. I dypet på midten hadde vi Emil Steinmo, bevoktet av indreløperne Haakon Storemark og Mikkel Aarstrand. I en helt ufarlig 10’er plasserte vi Joachim Unger og på topp startet Petter Steinmo og Nichlas Furu Tunes.
På benken hadde vi Andres Benitez (etter hvert), Martin Moen, Eivind Dons og meg selv. Som innbytter til benk (back red.anm.) hadde vi Robin Erdal.
Tidlig opp i føringen
En av mine bestevenner, Dommeren, blåste i gang kampen, og Badebyen tok umiddelbar godt vare på ballen. Det ble litt mye flytting av ball i bakre ledd, som for en gangs skyld ikke ble presset særlig høyt. Jeg rakk så vidt å gjøre unna dagens Duolingo og noen hjernetrimsoppgaver på LinkedIn før ballen lå i nettet første gangen. Petter Steinmo sentret ballen til lillebror Emil, som forsøkte å sentre ballen til en uoppmerksom MFK-keeper. Ikke en særlig hard avslutning, men ikke dagens svakeste. 1-0.
Etter dette rant det på, og en av årets signering-kandidater Nichlas Furu Tunes satte inn 2-0 (ass. Petter Steinmo), 3-0 (ass. Unger) og 4-0 (ass. Dons) før det var spilt 28 minutter. I tillegg til hattricket fikk Tunes en scoring annullert for å ha hoppet før motstanderen. Om det er Tunes spenst og timing, eller MFK-spillerens spenstgjeld som fikk dommeren til å blåse for klatring er fortsatt uvisst.
Badebyens Fredspris
Dommeren innså nok at annulleringen var av den tvilsomme sorten, for ikke lenge etterpå pekte han på straffemerket. Den tilfeldigvis nyinnbyttede manager Moen dro et av kortene han har lett tilgjengelig, ansiennitetskortet, og innvilget seg selv muligheten fra 11 meter. Moen sparket ballen nesten hardt nok til å komme frem til mål, som en fredsbevarende styrke som nekter å skyte.
Det hadde riktignok vært litt amper stemning på banen noen minutter i forkant, som endte i et gult kort til hvert av lagene, og kanskje nettopp dette preget Moen før hoftefestet ble byttet ut med sneglefart mot ballen. Uansett, fortsatt 4-0.
Flaks for Badebyen hadde en annen av årets signering-kandidater Mikkel Aarstrand lyst til å tegne seg i målprotokollen, selvfølgelig assistert av Tunes. Det stod derfor 5-0 etter 41 minutter, noe som også holdt seg inn til pause (som er et fint tidspunkt for Benitez å ankomme arenaen).
Moen: Fredsbevarende styrke som nekter å skyte
Déjà vu
I løpet av kampen byttet vi oss forsiktig oppover i vektklassene, og til pause var alle (til og med Robin) benyttede reserver – utenom Dons og meg. På vei ut til andre omgang ble det vekslet litt valuta mellom noen av de lillakledde, og Tunes fant sin plass på benken til fordel for Dons.
Dons, som selv ikke på blank kasse (i alle fall alene mot keeper) ikke fant veien til nettmaskene i fjorårets serieåpning, viste at den nye Møllebyen-dödaren fortsatt var fullvaksinert mot å score mot MFK. Dessverre for den kvikklærde Dons hadde Unger holdt foredraget «å brenne alle sjansers mor» et par ganger før hvilen.
Heldigvis for Badebyen ville Petter Steinmo gjøre mer enn å assistere, og pyntet på resultatet etter 60 spilte minutter. 6-0. Kjærnes blir akkreditert assisten på dette målet, etter å ha blitt skutt i hodet av en febrilsk klarerende medspiller på egen banehalvdel.
Etter det moralske løftet en slik scoring medbringer, valgte dommeren nok en gang å peke på straffemerket. Dons gjorde seg klar, og sørget for at MFK-keeperen dro fra Seiersten med to strafferedninger av to mulige. I motsetning til Moens straffe, måtte keeperen faktisk gjøre en god redning for å ta denne.
Spikeren i kista
Selv følte jeg at det fortsatt var en slags nerve i kampen – tross alt bare 6-0 og klokken gikk mot 70 spilte minutter. Etter en rask avklaring med Moen tok jeg noen raske drag halvveis ned til hjørneflagget og halvveis tilbake, og gjorde meg klar for å punktere kampen. For at det ikke skulle bli feige lag, byttet vi innpå Moen igjen også.
Etter 70 minutter lot jeg stopperkollega Kjærnes vinne duellen mot de 4 han hadde på seg, og han stanget inn 7-0 etter servering fra Unger.
At Storemark ville på scoringslisten var tydelig i hver ballberøring han hadde gjennom kampen. Et keent øye for den geniale gjennombruddspasningen, som sakte gjennom kampen utvikler seg til et overmodent mot til å skyte fra enhver distanse. I det 80. minutt skulle det imidlertid løsne. Emil Steinmo klemmer til fra distanse, ballen går via en MFK-forsvarer, spretter hardt i bakken og får en fin bue. Fra offsideposisjon kommer Storemark møtende mot ballen, og på mirakuløst og akrobatisk Ibrahimovic-vis sparker han ballen i mål. Det gikk til slutt veien, hvor de tradisjonelle xG1-mulighetene ikke ville seg, men vi fant de franske åpningene.
Sluttresultatet ble 8-0, og kampen var punktert. Mest takket være meg:
