Sterk snuoperasjon på Hobøl: Fra den forsvunne diamant til sambafotball og tre poeng

Av: Robin Erdal

Igjen var det duket for midtukekamp, og denne gangen gikk turen til Hobøl. Gutta fra badebyen hadde klart å stille med en sterk tropp, til tross for at manager Moen angivelig måtte håndtere hele 29 avslåtte forespørsler før kamptroppen var klar.

Vel fremme ble vi møtt av en bane som virket relativt nyanlagt. Underlaget var så mykt at selv de mist velstelte golfgreener ville fremstå som betong i sammenligning. Heldigvis var dette noe gutta satte pris på – fra et fysiologisk perspektiv.

Rammen rundt oppgjøret var heller ikke verst. Dette var nemlig et oppgjør mellom tabellens første- og tredjeplass, noe som lokket hele 44(?) tilskuere til anlegget. Ingen grunn til å kimse av slike publikumstall en onsdagskveld i den prestisjetunge 7.Divisjonen til Østfold fotballkrets.

Som tradisjonen tilsier startet de lilla med diamant på midtbanen og et ønske om å presse motstanderen inn sentralt i banen. At enkelte fortsatt har et noe anstrengt forhold til dette systemet, er ingen hemmelighet, men vi holdt fast ved planen gjennom hele første omgang. Hobøl utnyttet kantene sine godt, mens badebyens menn til tider beveget seg rundt som en flokk hodeløse høns på vårslipp, til tross for kamp 3 av  høstsesongen.

Likevel hang vi med i kampen. Nichlas Furu fant som vanlig veien til scoringslisten etter en sterk prestasjon, mens Joachim, med alt det fysiske nærværet til en veltrent pitbull, stanget inn en viktig scoring på corner. Ved pause sto det 3-2 til hjemmelaget. Det er også på sin plass å nevne at Unger sørget for å sette sitt preg på kampen med et gult kort.

I pausen ble det imidlertid klart at diamanten hadde forsvunnet et sted mellom badebyen og Hobøl. Derfor valgte vi å legge om til en flat firer på midtbanen. Dette viste seg raskt å være en løsning som passet flere i laget, spesielt de som opererer med en utholdenhet litt under ligaens gjennomsnitt.

Resultatet var flere spillere på riktig side av ballen, noe som ifølge enkelte kilder ble høyt verdsatt av Gabrielsen på vei hjem etter kampen.

Andre omgang startet med høy arbeidsmoral og stadig økende tro på egne ferdigheter. Gutta var påskrudde, og laget jobbet seg gradvis inn i kampen. Manager Moen, som visstnok hadde brukt sommerpausen på både restitusjon og et jevnt inntak av diverse forfriskninger, så overraskende sprek ut. Ny sveis ga tydeligvis også nye ferdigheter, og til tider var det rene sambafotballen fra midtbanegeneralen.

Så kom de ti minuttene som skulle snu hele kampen.

Et taktisk grep var å flytte Mats Vågan opp på topp, og plutselig var det som om gamle opptak fra 96-kullet ble spolt tilbake. Etter et flott angrep og en gjennombruddspasning av høy klasse fra undertegnede, rundet Vågan keeper elegant og trillet inn utligningen til 3-3 i det 62. minutt.

Og nå luktet det fugl.

Bare fem minutter senere demonstrerte undertegnede at fotball ikke nødvendigvis handler om å treffe ballen rent. En volley fra rundt 20 meter traff leggen omtrent like mye som foten, men resultatet ble like pent. Ballen skrudde elegant utenfor keeperens rekkevidde og satte inn 3-4 til badebyen, en klassisk fade på golfspråket det der altså.

Snudde kampen hadde vi gjort. Ferdige var vi likevel ikke.

Kort tid senere kombinerte vi oss fint framover igjen. Vågan brukte de siste kreftene til Hobøls midtstoppere som personlig treningsutstyr før han serverte ballen tilbake til undertegnede. Avslutningen fra hjørnet av sekstenmeteren så ut til å være på vei mot sidelinjen og et ufarlig innkast, men der dukket Stokkeland opp. Etter å ha tatt seg smart ut av offsideposisjon kunne han enkelt styre inn kampens siste mål.

3-5.

Kampen var snudd, tre poeng var sikret, og seieren kunne karakteriseres som både sterk og fullt fortjent.

I garderoben etter kampen var stemningen som forventet svært god. Det er alltid fascinerende hvor mye glede en ball kan skape for 16.mannfolk. Vi kjemper sammen, taper sammen, men det smaker ekstra godt når man snur en kamp på denne måten.

Hadde dette vært en helgekamp, kunne neste stopp fort blitt Handelshuset. Siden det var midtuke, måtte feiringen begrense seg til en sjokkis, skruf nr. 54 og en Powerade på veien hjem. Ikke helt det samme, men absolutt godkjent.

Til slutt vil undertegnede rette en stor takk til samtlige av gutta. Innsatsen var formidabel fra start til slutt, og seieren var et resultat av lagarbeid i ordets rette betydning.

Nå gjenstår det bare å se om den forsvunne diamanten dukker opp igjen før neste kamp. Den som leter, finner som regel. Selv i lilla drakt. 😊